Forord

INNAPINNA JENTA MI

Forord

Hver dag våkner prinsesse Innapinna Jenta mi med ny farge på håret sitt...


Ullabella leser Forordet til Innapinna Jenta mi i videoen under.


Du kan også lese forordet selv i teksten under videoen.

    Langt, langt borte - i Indigoland – bor det en bitteliten familie i et bittelite slott. Alle som bor i dette lille landet er kjempesmå og folkene som bor her heter indigoere. Slottet ligger høyt, høyt oppe på en topp med utsikt over hele dalen på den ene siden og på den andre siden kan man se helt bort til Evigheten.

     Når sola går ned på kvelden, sender Evigheten de fineste farger tilbake til Indigoland og inn gjennom de store vinduene på slottet. På veggene danser det små diamantlignende figurer og man kan drømme seg bort til hvor som helst når man ser på dem.    

     Det fineste indigoerne vet, er farger. Alle husene i Indigoland har hver sin farge og folket maler masse morroro på veggene. Alle blir så glade av å gå i gatene i Indigoland og se på hvor fint det er der. Noen hus er gule, noen er røde, blå, oransje og noen har til og med lysegrønne prikker på. Noen har malt rosa, firkanter også.

     Alle i Indigoland ventet på at det skulle bli født en prinsesse på slottet. Hele dalen var pyntet og alle lagde små gaver som prinsessen skulle få. Noen sydde fine kjoler, noen bakte kaker, noen lagde smykker og noen lagde dukker og dukkehus.

      En morgen hørtes en salutt fra slottet. Det betydde at prinsessen endelig var født. Hele dalen klappet og jublet og alle blåste såpebobler opp i lufta. Boblene steg til værs og opp mot slottet og landet på slottstaket. Da de sprakk, kom det lystige toner ut fra boblene som lagde den fineste prinsessesangen. Nå gledet de seg veldig til å få møte den lille jenta. Kongen sto på slottsbalkongen og ropte slik at alle kunne høre:

 

Hun skal hete INNAPINNA JENTA MI!

    

      Lille prinsesse Innapinna ble født med helt hvitt hår. Det bølget seg nedover den lille ryggen. Alle syntes hun var den vakreste jenta de noensinne hadde sett. Kongepappa’n og Dronningmamma’n reiste rundt til alle i landet og viste henne stolt frem. Innapinna var veldig snill. Hun bare smilte og ville så gjerne bli løftet på og bli sunget for.  

     Da Innapinna ble 1 år, kom det en liten hundebamse og la seg ved siden av henne i senga. Innapinna våknet, men hun ble ikke redd enda hun var så liten og det var mørkt i rommet. Hun holdt godt rundt bamsen hele natta og de sov godt begge to.

     Da Dronningmamma og Kongepappa skulle vekke henne med kake og presanger på bursdagsmorgenen, fikk de se hundebamsen i senga. Den var møkkete og den manglet ett øre til og med. Dronningmamma lurte veldig på hvem som hadde vært på rommet og lagt den i senga til den lille jenta. Kongepappa kunne heller ikke tenke seg hvem som hadde gjort det.                                    

     Dronningmammaen ville kaste bamsen siden den var så skitten og litt ødelagt, men da ble Innapinna rasende. Hun ropte høyt og Dronningmamma og Kongepappa forsto ingen ting. Innapinna var aldri sinna. Dronningmamma forsto at hun måtte la den lille jenta si få beholde bamsen. Hundebamsen ble vasket og stelt og fikk klær som Dronningmamma strikket og sydde til han.

     Fra den dagen var de to små bestevenner. Innapinna hadde han med seg overalt hvor hun gikk og han fikk navnet Ringleøre fordi han hadde en bjelle inne i øret sitt.

     En kveld da Innapinna skulle legge seg, var Ringleøre borte. Innapinna ble kjemperedd og sprang ned til Kongepappa som hjalp Innapinna med å lete. De ropte på Ringleøre og kikket over alt, men han var ikke lett å finne. Etter en god stund, fant Kongepappa Ringleøre sittende på stolen på det lille kjøkkenet. Det syntes Kongepappa var veldig rart, for han hadde gått forbi den stolen flere ganger uten å se den lille bamsen.

     Han tok med seg Ringleøre opp på rommet til Innapinna. Hun ble så glad over at Ringleøre når var funnet. Tusen takk, pappa’n min! Innapinna kasta Ringleøre opp i lufta, for det var det beste han visste. Det var akkurat som å kjøre karusell!

     Hver morgen spiste hele den lille familien frokost sammen. Kongepappa kokte ett egg til Innapinna, for hun likte så godt egg med kaviar på. Ringleøre satt på stolen ved siden av og fikk sin helt egen mat. Dronningmamma og Innapinna lagde mat til Ringleøre fra ting de fant i naturen. Ringleøre likte best barkebrød med friske bær, men også moserundstykker med eikenøttsmør.

      Innapinna ble større og hun elsket å sitte og se på håret sitt i speilet, for inni der kunne hun se alle regnbuens fine farger. Hver kveld gredde Dronningmammaen håret til Innapinna så det skinte under lampa over senga. Hver morgen stelte Innapinna håret sitt nøye. Hun hadde mange strikker og spenner og annet hun kunne pynte håret med. Hun lagde masse pynt selv og aller best likte hun når det glitret masse. Det kunne aldri bli for mye glitter.

     En dag ropte Kongepappa på Innapinna og Ringleøre og ba dem sette seg i sofaen. Dronningmamma satt i sofaen allerede. Innapinna så på foreldrene sine og så at de var så glade. Kanskje skulle de til Tegneland? Innapinna elsket å dra til Tegneland. Å tegne var det beste Innapinna visste. Hun kunne tegne i timesvis mens Ringleøre satt og så på. Innapinna hadde alle fargene i hele verden inne i pennalet sitt, det var hun helt sikker på.

     Når hun tegnet drømte hun seg bort og tegnet ofte steder hun ønsket å dra til. Evigheten med alle sine farger tegnet hun ofte. Ingen hadde noen gang vært og sett Evigheten, men en dag skulle hun dra dit. Hun bare visste det.

     Du skal få en lillebror, sa Kongepappa. Tenk det, en liten bror å være glad i. Dronningmamma klappet seg på magen og Innapinna så en liten kul på den. Er han der inne? Så rart. En liten bror som hun kunne passe på og som hun kunne finne på mye morroro sammen med? Innapinna begynte å glede seg med en gang. Innapinna tok tak i Ringleøre og de danset rundt i rommet. Dronningpappa og Dronningmamma smilte til hverandre fordi Innapinna ble så glad for den gode nyheten.

 

Han skal hete Lillelølan broor’n min,

ropte Innapinna utover dalen så alle skulle høre det…

 

    

     Lillelølan ble født på selveste nyttårsaften. Innapinna hadde ventet så lenge og endelig var han her. Han hadde helt svart hår. Det syntes Innapinna var så rart, for hun hadde helt hvitt hår. Lillelølan hadde så søt nese syntes Innapinna. Hun trykket forsiktig på den og latet som om den lagte lyder. Små pipelyder. Innapinna lo høyt og Ringleøre smilte han også. Nå var de 3 som skulle finne på morroroting.

     Årene gikk og Lillelølan hadde nå blitt 3 år og Innapinna hadde blitt 5 år. De var verdens beste venner, men Lillelølan var så fæl til å lugge Innapinna når han ikke fikk det som han ville. Da ble det fine, hvite håret til Innapinna bustete og det likte hun ikke. Hun ville ha håret sitt pyntet og fint hele tiden. Sånn skulle det bare være! Når hun lekte med Lillelølan, satte hun derfor håret i en stram topp på hodet og da fikk han ikke tak i det lange, lange håret hennes.

     Hver kveld fant Innapinna frem den kjolen hun skulle ha på når hun våknet dagen etter. Hun gledet seg til hver morgen når hun kunne stå opp og ordne håret sitt og ta på seg en av de mange fine kjolene hun hadde. Hun hadde mange, for både indigoerne og Dronningmamma sydde masse fint til henne. Hun visste hun var heldig. Hun valgte alltid hårpynt som passet til kjolen.

     Innapinna lå i senga sammen med Ringleøre og Kongepappa leste høyt fra en bok om Evigheten. Da drømte hun seg bort dit og sovnet lenge før historien var slutt. Kongepappa kysset Innapinna på panna og hvisket godnatt slik han gjorde hver kveld.

     Innapinna våknet da sola traff ansiktet hennes. Hun strakte seg og gledet seg til at dagen skulle begynne. Hun gikk ut på badet for å vaske seg i ansiktet og pusse tennene. Det gjorde hun hver morgen. Hun så på speilbildet. Hun gned seg i øynene. Hun lente seg helt inntil speilet for å se enda en gang. Håret var helt knallrosa og det sto til alle kanter. Hun trodde hun drømte, men det gikk ikke bort. Hun skrek høyt mens hun sprang ned på kjøkkenet. Dronningmamma så på Innapinna og forsto med en gang hva som hadde skjedd. Hun tok Innapinna opp på fanget sitt og trøstet henne. Lillelølan lo høyt og pekte på søstra si. Hun så jo helt forskjellig ut fra i går.

     Dronningmamma forklarte for de to små at for over 100 år siden ble familien fargeforhekset av ei litt skrullete gammeltante. Gammeltante Rose hadde masse energi og overalt hvor hun var så skjedde det alltid masse morroroting. Det var hun som hadde funnet på ordet morroro, for det hørtes enda mer gøy ut en bare ordet moro. Hun hadde klær i alle farger, lag på lag og hun farget håret i den fargen hun likte best akkurat da. Kongepappa hadde fortalt Innapinna mange historier om denne gammeltanta så Innapinna visste mye om henne.

     Lillelølan klarte nesten ikke slutte og le og Innapinna ble sur på broren sin. Hun løp opp på rommet sitt og begynte å gre på det bustete håret. Hun kunne ikke ha det sånn! Samme hvor mye hun prøvde på å gre det, så krøllet det seg igjen med en gang. Hun prøvde å sette på både strikker og spenner, men de spratt bare av igjen. Ingen ting hjalp. Innapinna så seg i speilet igjen og tårene trillet nedover kinnet hennes. –Skulle hun ha sånt hår for evig nå? Hun ville ikke ha det! Hun krabbet opp i senga si og holdt Ringleøre hardt inntil seg. Hun var utrøstelig.

     -Psst! Innapinna kikka seg rundt.

     -Psst! Hun hørte det igjen.

     -Det kommer fra håret ditt, sa Ringleøre. Innapinna slapp Ringleøre ned på senga.

     -Kan du snakke?

     -Ja, sa Ringleøre.

     -Det kommer stemmer fra håret ditt.

 Innapinna løp bort til speilet og hun kjente at det kravlet i det bustete håret. Hun så to øyne som tittet frem, men de ble borte igjen da hun prøvde å se nærmere på dem. Nå så hun dem på den andre siden av håret.

     -Hvem er du?

Innapinna hvisket forsiktig til håret sitt og øynene kikket tilbake på henne. Ringleøre kom hoppende opp på fanget til Innapinna.

     -Kan du gå også, Ringleøre?

     -Ja, jeg går også, sa han.

     -Jeg kan gjøre alt du kan gjøre jeg.

Innapinna kikket på Ringleøre og kløp seg i armen. Hun trodde hun drømte, men det gjorde hun visst ikke. Hun lurte på hvordan Ringleøre hadde klart å skjule at han både kunne snakke og gå.

     De kikket begge inn i speilet og de lurte begge to på hvem som gjemte seg inne i håret til Innapinna.

     -Kom frem, sa Ringleøre.

     -Vi vil gjerne hilse på deg!

Øynene kikket frem fra det knallrosa håret til Innapinna.

     -Jeg heter Rosalita, sa en lys stemme.

     -Lukk øynene litt, jeg kommer frem nå…

 

Du kan bestille E-bokserien her: